Litterære tidsepoker
1700-tallet – opplysningstid
Borgerskapet var i sterk vekst (ikke overklassen), og Kirken og kristendommen – som hadde stor makt over tankelivet i Europa i middelalderen – mistet mye av sin troverdighet i takt med utviklingen av naturvitenskapen. Historiens kanskje mest innflytelsesrike var vitenskapsmannen Isaak Newton (1642-1727), engelskmannen bak gravitasjonsloven. Perioden ble troen på menneskets evner. Den oppsto i Frankrike, hvor folk gjorde opprør mot kirken, religionen og staten. Den skjeve maktfordelingen og undertrykkelsen flertallet opplevde var også utløsende da den franske revolusjonen startet på slutten av 1780-tallet. Felles for den intellektuelle bevegelsen i Europa var opprør mot autoriteter. Fornuften skulle være den nye autoritet. Sannheten ble ikke lenger forvaltet av religionen alene. Som hjelp til å forstå, knivet flere filosofer – tenkere – om oppmerksomheten. De var opptatt av frihet og menneskeverd. Blant flere var forfatterne Voltaire og Rousseau. Ludvig Holberg var en forfatter i Norge som var opptatt av opplysningstankegangen.
1800-1850 – romantikken
Perioden for stemninger, lengsel, følelser og fantasi i kunst, kultur og språk. Lyrikken, som er en av våre tre skjønnlitterære hovedsjangrer, var sentral i romantikken. Mange forfattere fant inspirasjon fra naturen og bildebruken ble ofte hentet herfra. Kjennetegn på lyriske tekster er bruk av musikalske og visuelle virkemidler som rim og/eller rytme. Tekstene kunne også være uten rim og ha frie vers.
Fra Henrik Wergelands meste kjente dikt:
«Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner. (Mig selv, 1841)
1840-1860 – nasjonalromantikken
Norge var nå ute av den 434 år lange unionen med Danmark og hadde sin egen grunnlov. Nasjonen skulle bygges opp igjen. Identitet og språk var viktig. Riktignok endte vi i union med Sverge fra høsten 1814, men vi hadde likevel en friere stilling i nasjonale saker, også i spørsmål om språk og kultur. Det viktige i denne perioden er at hver nasjon har sitt særpreg – en folkesjel. Eventyrforfatterne Asbjørnsen og Moe, Wergeland og Aasen var viktige forfattere på hver sin måte. Wergeland var patriot og en våre fremste nasjonalromantikere, Aasen gransket dialektene i årene 1842-46 og kom ut med et landsmål i den andre enden. Et skriftspråk for alle lå også til grunn for Asbjørnsen og Moes utgivelser.
Fra Utvalgte folkeeventyr – Smørbuk:
Der var engang en Kjærring som sad og bagte. Hun havde en liden Gut, han var saa tyk og fed og vilde saa gjerne have god Mad, og derfor kaldte hun ham Smørbuk; (Asbjørnsen og Moe, 1841-44)
1855-1900 – realisme og naturalisme
Dette er perioden hvor drama, noveller og romaner fikk stor gjennomslagskraft. Nå var det litteraturens oppgave å sette problemer under debatt og beskrive virkeligheten som den var. Temaene som ble tatt opp, var blant annet: kvinnesak, klassekamp, fattigdom, dobbeltmoral, skolevesen, ytringsfrihet, religion og kirke. «De fire store», som Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie ble kalt, sto også bak den norske gullalderen i norsk litteratur.
Fra Camilla Collets samfunnskritiske roman:
«Jeg kan ikke beundre denne Kvindelighed, der sætter sit Ideal i en Passivitet, en Stumhed, der nedværdiger dem til Dukker og Automater Allesammen. (Amtmannens Døttre, 1855)
Fra Ibsens internasjonal gjennombrudd:
Nora til Helmer: «Vi har nu været gifte i otte år. Falder det dig ikke ind, at det er første gang vi to, du og jeg, mand og kone, taler alvorligt sammen? (Et dukkehjem, 1879)
Fra den store naturalisten Amalie Skram:
«De var stendød begge to. Barnet laa op til Moderen og holdt endnu i Døden Brystet i Munden. Nedover dets Kind var der fra Brystvorten silet nogle Draaber Blod, som laa størknet paa Hagen. (Karens Jul, 1885)
1890-1905 – nyromantikk
Blant noen forfattere var dette en motreaksjon mot realismen. De ville gjenopplive romantikkens idealer. Denne perioden var preget av en lengsel etter den ekte, rene naturen og en avstand til sivilisasjonen, som realismen kritiserte så sterkt. Menneskesinnet – og ikke samfunnet – er sentralt i diktingen. Lyrikken ble den viktigste sjangeren. Obstfelder og Hamsun var sentrale forfattere. Sistnevnte introduserte både nyromantikken og modernismen med Sult (1892) og Pan (1894). I Sult foregår mye av handlingen inne i hodet til jeg-fortelleren. Pan er mer typisk for perioden, en fortelling om konflikten mellom kultur og natur, det «ekte» mennesket og det siviliserte. Hamsun beskriver natur og menneskesinn.
Fra Hamsuns roman – omtalt som nyromantikkens evangelium:
«Hvert tre stod og tenkte. (Pan, 1894)
Fra Obstfelders samling Digte, som er innledning til modernismen:
«Jeg ser paa den hvide himmel, jeg ser paa de graablaa skyer, jeg ser paa den blodige sol. Dette er altsaa verden. Dette er altsaa klodernes hjem. (Jeg ser, 1893)
1900-1930 – nyrealisme og modernisme
Perioden bar preg av strømninger i en mer urolig verden. Den russiske revolusjonen i 1917 fikk konsekvenser også for norsk politikk. Kommunismens idealer fikk grobunn. Folks mentalitet og livssyn endret seg også radikalt etter 1. verdenskrig i 1918, hvor ti millioner ble drept. De vanskelige 1920-åra med krise i verdensøkonomien satte også spor. Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Sigrid Undset var blant de norske forfatterne som ga tydelige advarsler om den voksende nazistiske ideologien. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge var nå helt uavhengig, selv om forbindelsen til Sverige var løsere enn tilfellet var under Danmark. Perioden etter 1905 ble kalt «den nye arbeidsdagen» og arbeiderbevegelsen vokste. I 1913 fikk norske kvinner allmenn stemmerett etter mange års kamp. Det som kjennetegnet norske forfattere i denne perioden, var at de at gradvis ble mer eksperimentelle i sitt formspråk. Norge sto utenfor krigen. Det var fremtidsoptimisme i et nå selvstendig land, men samtidig en gryende pessimisme som et resultat av de sosiale endingene som kom med urbanisering og modernisering. Enkelte forfattere valgte å fordype seg i etiske problemer knyttet til dette. Sigrid Undset og Johan Falkberget var sentrale forfattere. Undset mente individualismen og kapitalismen førte til fremmedgjøring. Falkberget var i skrivingen opptatt av norsk arbeiderhistorie.
Fra Sigrid Undsets gjennombruddsroman:
«Hun skulle ha en som hadde rett til å gi henne rett. Gram kan ikke … Når hun ikke treffer noen som har myndighet til å bekrefte hennes tanker. «Ikke sant» og «synes du ikke». (Jenny, 1911)