Veien fra dansk til bokmål og nynorsk
1853 – Prøver af Landsmaalet. Ivar Aasen hadde en egen evne til å ordne og systematisere språklig materiale. Dette året utgir han en bok som inneholder målføreprøver fra store deler av landet. 20 år seinere utgir han Norsk Ordbog, og nå er Aasen-normalen ferdig utviklet.
– 1853 er lanseringa av landsmålet, ifølge språkforsker Arne Torp.
Noen hovedpunkter i Aasen-normalen: substantiv skal bøyes i hankjønn, hokjønn og inkjekjønn | tyske låneord skal bort | kv for hv (kvile).
1862 – Den første offisielle rettskrivingsreforma i Norge. Knud Knudsen ivret for fornorsking av dansken og jobbet helt annerledes for et norsk skriftspråk enn Aasen gjorde. Dette året innkasserte han en liten seier, da departementet bestemte at lange vokaler heretter skulle skrives enklere: mel for meel, hus for huus, tro for troe.
1885 – Jamstillingsvedtaket ble vedtatt.
1878 – Talemålet i skolen. «Undervisningen i Almueskolen bør saavidtmuligt meddeles paa Børnenes eget Talesprog» , het det i vedtaket.
1901 – Landsmålet blir revidert. Tre år tidligere ble ei rettskrivingsnemd opprettet. I den satt Arne Garborg, Rasmus Flo og Marius Hægstad, men ble ikke enige. De to førstnevnte la fram sin midlandsnormal, som bygde på fjellbygdmål på Østlandet, mens Hægstad-normalen var en fortsettelse av Aasen-normalen. Den fikk gjennomslag som offisiell rettskriving i skole og administrasjon. Stum t ble fjerna (auga for augat) og svake verb ble modifisert: kasta for kastade.
1902 – Lærerskoleloven. Nå skulle også elever på lærerskolen og gymnas bruke begge målformer skriftlig til eksamen.
1907 – Riksmål blir navnet på den nye reforma, og den dannede dagligtale lå til grunn. Riksmålsforbundet blir stiftet, og første leder er forfatteren og landsmålsmotstander Bjørnstjerne Bjørnson. – Reformen var løsrivelsen fra dansk. Den ble det klare bruddet med det danske i Danmark. Danske tekster ble nå oversatt, forteller Torp.
Viktige endringer: Valgfrihet i ord med harde konsonanter (eple/æble) | flertallsformer på -er og -ene i substantiv (hester for heste) | adjektiv på -ig og -lig skulle ikke lenger få -t i inkjekjønn (ærlig for ærligt).
Loven om obligatorisk sidemålsstil ble vedtatt i 1907. Det gjorde dikterhøvdingen Bjørnson rasende.
1910 – Rettskrivinga i landsmålet (Hægstad-normalen) ble liberalisert for skoleelever. I ubestemt form av svake hokjønnsord ble det tillatt med -e (ei vise. Hovedform var ei visa). I verb på -ere ble det tillatt med e-bøying (vurdere).
1917 – Riksmål og landsmål. – Dette er den største reforma. Det viktige prinsippet var at begge skriftspråka ble revidert samtidig. Dansk var nå historie, og nå ble det innført nokså mange valgfrie former. Samnorsk-tanken lå sterkt under her, for flere ville at formen som lå nærmest den andre, skulle overta, opplyser han.
Store samfunnsendringer, en gryende industrialisering, Det Norske Arbeiderparti på full fart fremover og arbeiderbevegelsen ble en maktfaktor, påvirket språkpolitikken. Sterke krefter ville at målformene skulle smelte sammen. Landsmålet derimot holdt stand og fikk stadig større oppslutning. Tilhengerne var godt fornøyd med reforma.
Noen viktige endringer:
Riksmål: Dobbelt konsonant (takk, bekk), ll og nn skulle innføres (full for fuld og mann for mand), valgfrie former (bru og bro).
Landsmål: Stum -d ble sløyfa (brei for breid), mange fikk valgfrie former med eller uten diftong (høst og haust) og flere sterke hokjønnsord kun ha endinga -a (soli og sola).
1938 – Bokmål og nynorsk (fra 1929). – En del av formene som ikke samsvarte med den dannede dagligtale, ble obligatoriske. På grunn tidspunktet reformen kom, oppdaget man ikke hva som egentlig ble bestemt før etter krigen var over. Det ble for eksempel et voldsomt rabalder i Oslo, med foreldreaksjoner, på grunn av lærebøker med de nye formene. Dette reverserte hele samnorskpolitikken, forteller Torp.
Rettskrivingsreforma innførte et skille mellom hovedformer, som ble påbudt i lærebøker, og sideformer som var tillatt for elever. Mange av de radikale formene fra 1917 var nå hovedformer i begge målene. Tanken var et samnorsk skriftspråk i landet. Men, nynorsken kom definitivt best ut, og fra 1935 til 1939 steg prosenten fra 19,9 til 29,5 på landsbasis. I 1944 var den på topp med 34,1 prosent.
1959 – Læreboknormalen. Det var også en revisjon av 1938-refomen når det gjaldt «tilbudet» av sideformer. Språket i lærebøkene var stridstema i begynnelsen av 1950-åra. «Foreldreaksjonen mot samnorsk» samlet inn 400 000 underskrifter og krevde moderate former i lesebøker. De truet med streik og rettssak – og ble til slutt hørt.
Noen viktige endringer:
Bokmål: Likestilte former ble sideformer: trøtt (trett), høst (haust), sein (sen).
Nynorsk: Infinitiv på -a og -e blir likestilt, mens kløyvd infinitiv blir sideform. Sideformer ble likestilte lærebokformer (høre og høyre, skole og skule).
1981 – Bokmål. Norsk Språkråd hadde rådet departementet til å gjøre en del endringer i bokmålsnormalen. – Reforma ble kalt liberaliseringsvedtaket, og nå ble former som ikke hadde vært tillatt på en stund, tillatt. Det ble en voldsom stor valgfrihet enn tilfellet var med 1959-reforma, sier Arne Torp.
Noen endringer:
Ord som hadde vært sideformer i 1959, eller ikke tillatt siden 1938, ble likestilte: frem-frem, bru-bro. I hokjønnsord ble endinga -en tillatt: boka-boken. Særnorske ord skulle fortsatt ha -a: kua (kuen)
2005 – bokmål. Hovedmålet var å «rydde opp» og forenkle. Klammeformene ble fjernet. Hytta og hytten ble likestilt. Sideformer ble likestilt: ga-gav.
2012 – nynorsk. – Departementet ville ha vekk klammeformer og ønsket enkle regler. Resultatet er valgfrihet i lærebøker og for elever, ifølge Arne Torp.
Andre kilder: Språk og samfunn gjennom tusen år (Almenningen), Tekst i tid & rom (Otnes/Aamotsbakken), Språkplanlegging og språkstrid (Jahr).