Målmerker

Språklige særtrekk som kjennetegner en bestemt dialekt, talemålet vårt. Eksempelvis infinitiv av verb. I store deler av Nordland fylke sier man å skriv, mens man på Østlandet sier å skrive. Her ser vi at endinga -e har falt bort, og vi kaller det apokope, som er et målmerke.

Dialektområder

Vi kan dele Norge inn i fire dialektområder.

• Østnorsk: Østlandet og fjellbygdene østafjells.
• Vestnorsk: Fra Aust-Agder og tilgrensende bygder i Telemark i øst, videre til Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og til og med Romsdal.
• Trøndsk: Trøndelag-fylkene, Nordmøre og opp til Bindal helt sør i Nordland fylke.
• Nordnorsk: Alt nord for det trøndske området.

Fra gammelt foregikk kontakten – kommunikasjonen – mellom Vestlandet og Nord-Norge på sjøen, og mellom Østlandet og Trøndelag på land. Flere språkgranskere har siden Aasen levde og fram til i dag har operert med ulike dialektinndelinger. Noen har argumentert for to hovedgrupper (austnorsk og vestnorsk), andre mener en firedeling – etter landsdelene – gir et mer korrekt bilde.

 

Tjukk l

Et sentralt dialektmerke i vårt langstrakte og fjellete land, og ett av de viktigste språklige skillene mellom vest- og østnorsk dialekter. Det høres kan hende litt rart ut med tjukk l. Det er ikke en «overvektig» konsonant, men den tar likevel mye plass i dialektlandet vårt. Språklyden er nemlig dominerende på Østlandet og i Trøndelag. Den skal, ifølge språkforskere, ha oppstått på 1300-tallet, altså en gang i middelalderen, da språket i Norge var norrønt.

Målmerket har to opphav:

• av norrøn l.  Du kan i samtale enkelt høre språklyden når noen uttaler OLa (Ola), æLj (elg), soL (sol), daL (dal). Strekker seg fra østlige deler av Telemark og helt opp til Salten i Nordland. Innlandskommunene Bardu og Målselv i Troms fylke har også tjukk l.
• av norrøn rd. I norrønt uttalte folk rð i ord som garð.  ð uttales som «th» i det engelske ordet then. rd-lyden fremkommer i ord som gaL (gard), boL (bord), joL (jord).

At tjukk l ikke har tilhørighet på Vestlandet, kan forklares med geografi og topografi – avstand og terrengforhold. Langs Langfjella i Sør-Norge er det flere dialektgrenser (isoglosser). Fjellområdet som strekker seg fra Setesdalsheiene i sør til Dovre i nord, skiller Vestlandet fra Østlandet. Før bil og jernbane gjorde forbindelsen enklere, var det liten kontakt over fjellet. Satt på spissen: Spredningen av tjukk l stoppet i Langfjella.

Retroflekser

Retroflektering er når to konsonanter smelter sammen (assimilasjon) til en lyd (rt, rd, rn, rs, rl, tjukk l +t). De blir uttalt ved at fremre del av tunga blir løftet opp og tungespissen bøyd bakover.

• Eks: lærte, ferdig, tårn, vers, perle, gult.

Retroflekser er trolig mange hundre år gamle lyder som er i slekt med tjukk l. Disse er utbredt i omtrent samme geografiske område som målmerket tjukk l, altså Østlandet og Trøndelag. I tillegg finner man retroflekser i hele Nord-Norge, altså utenfor tjukk l-området, men kun etter r.  Retrofleks uttale sprer seg fra Romsdal til Sunnmøre og fra øst til vest i Aust-Agder. Spredningen stopper imidlertid opp i møte med dialekter med skarre-r.

 

Infinitiv og apokope

Med infinitiv snakker vi om grunnforma av verb, de orda vi kan sette infinitivsmerket å foran. Mange elever strever med nettopp bruken av å og bindeordet og i grammatikkinnlæringen. I dette målmerket skal vi konsentrere oss om endingsvokalen. I deler av landet slutter grunnforma på -e eller -a.  Som å skrive eller å skriva. Andre områder har både -e og -a. Og noen har ingen ending.

E-infinitiv. Denne gruppen kaller vi e-mål. Det er fellesbetegnelsen for norske dialekter som har endingsvokalen -e i infinitiv (å kaste) og svake hunkjønnsord ubestemt entall (ei vise). I det norrøne språket endte alle infinitiver på -a. I e-mål er endestavinga redusert til nettopp -e. I dag finner vi tre større områder i landet hvor dette er typisk:

• Store deler av Agder, samt litt av Telemark.
• Nord-Vestlandet, fra Ytre Sogn til Romsdal.
• Nord-Troms og deler av Finnmark.

A-infinitiv. Denne gruppen kaller vi a-mål. Det er fellesbetegnelsen for norske dialekter som har endingsvokalen -a i infinitiv (å kasta) og svake hunkjønnsord ubestemt entall (å finna). I dag forekommer dette kjennetegnet på:

• Sørvestlandet. Fra Lista vest i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og til Indre Sogn, som omfatter kommunene Sogndal, Leikanger, Aurland, Luster, Årdal, Lærdal.  I disse områdene har den norrøne endingsvokalen holdt seg.

  

E- og A-endinger. I e/a-målsområdet ender alle verb (infinitiver) på -e, mens alle svake hunkjønnsord (substantiv) har -a i ubestemt entall. Her sier en å være og ei gryta. Området dekker:

• Deler av Finnmark (fra Hammerfest til Vardø), Sør-Troms, nordlige deler av Nordland og noen bygder på Ytre Agder.

Apokope. Grunnbetydningen av ordet er avhugging. Altså skal noe bort. Nå har du lært at infinitiver og svake substantiv hunkjønn enten ender på -e eller -a. I denne gruppen bortfaller vokalene, og vi taler om et apokopemål.  Her har ordene ingen ending: å kjøp (kjø:p), ei vis (vi:s) for å kjøpe og ei vise.

• Står i ei særstilling i dialektområdene trøndsk og nordnorsk. Mest apokope forekommer i et område i Inntrøndelag fra Stjørdal til Inderøy og Lierne. Minst helt sørøst i Trøndelag, blant annet Røros. I Nordland står apokopen sterkest i Salten.

 

Kløyvd infinitiv. Den opptrer i ordklassen verb i østlandske  og trønderske dialekter. Ta for eksempel Østlandet. Innenfor en og samme dialekt har infinitivene ulike endinger. Man sier å kaste og å lyse med endinga -e, men værra og gjørra med endinga -a. En «kløyver» altså infinitivene i dialekten i to grupper.

Vi har å gjøre med en todelt endingsvokal i infinitiv av verb. Det vil si at en gruppe verb får endinga -a (kalt jamvektsord), mens en annen får -e (kalt overvektsord). Dette kjennetegner de fleste dialektene på Østlandet. Denne splittingen skjer etter et bestemt mønster, der endingene har sammenheng med trykkfordelingen i norrønt.

Opprinnelig hadde alle infinitiver a-ending i norrønt, men språkutviklingen har resultert i at infinitiver (verb) med svakt trykk på siste stavelse fikk redusert a til e. Fenomenet opptrer i såkalte overvektsord, der hovedtrykket ligger på første staving og endestavingen dermed får en «slapp» uttale. Eksempelvis blir da hoppa til hoppe.

I Trøndelag er det også et lignende system, men her får den ene verbgruppa -a eller -å i infinitiv – som å levva, værra og låvvå, vårrå (jamvekt). Den andre verbgruppa får apokope, det vil si et bortfall av endevokalen: å skriv, å finn, å kast. Fenomenet gjelder også her overvektsorda, som nevnt over. Endevokalen forsvinner:  å hoppe blir å hopp.

Tanker om kløyvd infinitiv. Noen språkforskere er ikke optimistiske til at systemet med todelt endevokal i verb vil holde seg i mange tiår til. Bakgrunnen er flytende overganger mellom hvilke verb som skal ha a-ending og hvilke som skal ha e-ending. Kløyvd infinitiv er også en het potet i nynorsk rettskriving. Undersøkelser viser at kløyvd infinitiv er på tilbakegang, spesielt i de største byene. En ser her at a-endingene er i fremgang.

Jamvekt

Ordet er det samme som likevekt. Men hva og hvor? Jo, i infinitivsendingene i dialektområdene trøndersk og østnorsk, som begge er jamvektsmål. Jamvekt må ses i sammenheng med kløyvd infinitiv (over) og bestemmes ut fra trykket i ordenes rotstaving og endestaving (å hoppe → hopp=rot – e=ende). Vi kan dele jamvekt inn i jamvektsord, overvektsord, jamning, tiljamning og utjamning.

• Jamning: Språkfenomenet opptrer i jamvektsord. Det vil si at rotvokalen og endingsvokalen har påvirket hverandre og blitt mer like hverandre. Vi kan godt si at rota har blitt «smittet» av endingsvokalen. Mest jamning finner vi i to kjerneområder: Indre Trøndelag, Namdalen, Nord-Østerdalen sør i Trøndelag og øst i Telemark på Østlandet.
• Jamvektsord: Ordene har kort vokal og kort konsonant. Her er trykket i ordene (infinitivene) likt fordelt på begge stavelsene. Disse verba har kort rotstavelse og får a-ending. Eks. vita, koma, vera.
• Overvektsord: Her har ordene hovedtrykk på første stavelse (jamfør kløyvd infinitiv). Eks. å hoppa → å hoppe. Her blir endevokalen a redusert til e.
• Tiljamning: Når vokalene nærmer seg hverandre i kvalitet, men ikke er helt like. Eks. norrønt vera → værra (Trondheim). Her er endringa i rotvokalen, e → æ.
• Utjamning: Når vokalene blir helt like hverandre. Eks. norrønt vera → vårrå eller varra (Indre Namdal). Her er rot- og endingsvokalen hhv. å og a.

Palatalisering

Du har sikkert hørt en trønder snakke. Mange vil nok enkelt gjenkjenne talemålet og kunne plassere det i Midt-Norge. Fotballaget Rosenborgs aldrende trenerlegende, Nils Arne Eggen, er kjent for sine mange gullkorn. I anledning Eggens 75 årsdag, hadde Dagbladet dette sitatet (av 75) på trykk september 2016:

«Asså, Gøteborg skoill egentlig ittj’ vorri en del av Sverige, det» (Eggen filosoferer over krigen, Jämtland, Härjedalen og det meste annet før kampen mot IFK Göteborg i 1996.)

I sitatet står det ittj (ikke). Palatalisering er når dobbeltkonsonantene ll, nn, tt og dd blir uttalt med en j-lyd. Andre eksempler er folljt (fullt), reddj (redd) og mannj (mann).

Foruten Trøndelag, er målmerket å finne i store deler av Nord-Norge, samt sørover mot Sunnfjord på Møre og Mjøs-området i øst. I østnorske dialekter finner man mest palatalisering i Vest-Telemark, Hallingdal og Nord- Gudbrandsdalen. Her er konsonantgruppene ulik de trøndske (ggj, kj, nkj, kkj).

Eks. Hallingdal: ein bakkji (bakke), ein ha:ji (hage) og Vest-Telemark: ein bakkje (bakke) – bakkjen (bakken).

Skarre-r og rulle-r

Det er to måter å uttale r på. Skarre-r er en såkalt «bakre -r. Det vil si at bakre del av tunga er nær eller i kontakt med den bakre delen av ganen. Motsatt finner vi den «fremre -r», når tungespissen presses mot fortennene. Rulle-r-en er fremdeles den mest utbredte i Norge.

Skarre-r-en derimot har slått seg fram, siden den visstnok oppsto i Paris en gang på 1600-tallet. Fra Frankrikes hovedstad spredte den seg nordover – fra storby til storby – via München i Tyskland og København og videre til Kristiansand og Bergen på 1800-tallet. Det er altså ung lyd i språkhistorisk sammenheng.

I dag finner vi skarre-r i et sammenhengende belte langs kysten fra Tvedestrand i Aust-Agder og helt til Florø på Nordvestlandet – og den er i ferd med å spre seg. På Agder innover i dalene, på Vestlandet lenger nordover. På relativt kort tid har denne uttalen erobret områder hvor det tidligere var vanlig med rulle-r.

Bløte konsonanter

Når lydene, de «harde» konsonantene p, t og k uttales b, d og g, har vi å gjøre med bløte eller bløde eller blaute konsonanter.

• Eks. p, t, k: Han løp for livet i det bløte været for å feire dagen med en kake.
• Eks. b, d, g: Han løb for livet i det bløde været for å feire dagen med en kage.

Den «bløde kyststribe» strekker seg fra Arendal i Aust-Agder til Karmøy i Rogaland. Talemålet i dette området bærer fortsatt preg av dansketiden, den 434 år lange unionen mellom Danmark-Norge. Konsonantovergangen p,t, k → b, d, g eksisterer i det danske språket i dag.

http://spraksida.no/bruker-blaude-konsonanter/

 

Personlig pronomen

Personlige pronomen er ord som kan stå i stedet for navn på mennesker og ting. Ordet pronomen betyr «istedenfor substantivet». For pronomenet jeg/eg eksisterer mange varianter i dialektene våre:

1. person, entall	I disse områdene, fylkene
jæi, je, jæ	Østlandet (Oslo, Akershus, Vestfold, Østfold, store deler av Telemark, Buskerud og Oppland)
I, ai, ej, æi	Nord-Trøndelag, Romsdal, deler av Sunnmøre, Oppland og Hedmark.
æ(g), e(g)	I største delen av landet: Sørlandet, store deler av Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.