Dialektene fra middelalderen

Ved siden av Sveits, er det ingen andre land i Europa som har et lignende dialektmangfold som Norge, ifølge språkforsker Arne Torp.

OSLO: – Norge har brukt skolesystemet til å beholde dialektene. Skolen har vært, og fortsatt er, et vern, sier han og minner om det politiske vedtaket av 1878, der det ble bestemt at all undervisning skulle foregå «paa Børnenes eget Talemål.»

Dialektene og dialektgrensene, slik vi kjenner det i dag, var allerede etablert på 1500-tallet. Vi må altså helt tilbake til senmiddelalderen, på den tida Norge var i union med Danmark. Folketallet var da om lag 150 000. Altså færre innbyggere enn Telemark fylke har i dag. Årsaken til det lave tallet var en direkte konsekvens av epidemien som rammet Europa og Asia hardt på 1300-tallet. Svartedauden fikk i 1349-50 fatale følger. I Norge mistet om lag 60 prosent av befolkningen livet.

Først på 1500-tallet begynte folketallet å stige igjen. – Dialektgrensene var annerledes, men derimot har vi hatt fire dialektgrupper siden slutten av middelalderen. Det gir god mening når vi tenker på hvordan kommunikasjonen var i Norge for flere hundre år siden, sier Torp og forklarer:

– Selv om vi ikke var mange, bodde det likevel folk over hele landet på slutten av 1500-tallet. Men det var for eksempel liten kontakt mellom Østlandet og Sørlandet. Derimot hadde Vestlandet og Nord-Norge mye kontakt gjennom sin handelsforbindelse. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig med båt, og varene var skinn og fisk. Den andre store kommunikasjonsruten foregikk på land, mellom Østlandet og Trøndelag. Mange gikk pilegrimsturer, og det var relativt enkelt å ta seg over Dovre, sier språkforsker Arne Torp.

Norge er delt inn i fire store dialektområder: vestlandsk, østlandsk, trøndsk og nordnorsk.